Hvorfor må jeg være så vanskelig?!

Etter mye om og men er jeg på vei til parken. Jeg og en venninne og typen hennes avtalte at vi skulle finne på noe. Egentlig skulle vi dra ut på hytta hennes i Ytre Enebakk og padle kajakk, bade og bare slappe av, men å reise frem og tilbake for bare noen timer ble litt for dumt, når det er såpass mange bommer på veien. Vi fant ut i dag tidlig at vi heller skulle dra til en park og slappe av og spille spill og slikt.

Noen ganger går hodet mitt helt i lås. Alt blir feil, og jeg vrir og vender på alt mulig så det skal bli feil. Jeg har lyst til å finne på noe gøy, jeg har lyst til å dra til parken, å være sosial, være utendørs. Jeg vil at det skal skje noe. Allikevel i aller siste øyeblikk leter jeg etter alle grunner til å ikke dra. Plutselig er alt slitsomt, jeg har ikke lyst til å være rundt andre, jeg har mer lyst til å ligge hjemme og lese en bok, og ikke tenke på noe annet. Uansett hvilken park vi skal til blir det feil, uansett hvem som er der, uansett om det ikke er mange andre, og jeg kjenner mesteparten fra før av.

Begge kreftene som drar i meg i hver retning er så sterke, at jeg blir sliten bare av å tenke. Jeg vet at jeg ikke er rasjonell, at jeg både har kjempelyst, og ikke lyst i det hele tatt. På sånne dager blir jeg gal av meg selv. Hvorfor kaster jeg bort tid på å krangle med meg selv?

 

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s