Hvorfor må jeg være så vanskelig?!

Etter mye om og men er jeg på vei til parken. Jeg og en venninne og typen hennes avtalte at vi skulle finne på noe. Egentlig skulle vi dra ut på hytta hennes i Ytre Enebakk og padle kajakk, bade og bare slappe av, men å reise frem og tilbake for bare noen timer ble litt for dumt, når det er såpass mange bommer på veien. Vi fant ut i dag tidlig at vi heller skulle dra til en park og slappe av og spille spill og slikt.

Noen ganger går hodet mitt helt i lås. Alt blir feil, og jeg vrir og vender på alt mulig så det skal bli feil. Jeg har lyst til å finne på noe gøy, jeg har lyst til å dra til parken, å være sosial, være utendørs. Jeg vil at det skal skje noe. Allikevel i aller siste øyeblikk leter jeg etter alle grunner til å ikke dra. Plutselig er alt slitsomt, jeg har ikke lyst til å være rundt andre, jeg har mer lyst til å ligge hjemme og lese en bok, og ikke tenke på noe annet. Uansett hvilken park vi skal til blir det feil, uansett hvem som er der, uansett om det ikke er mange andre, og jeg kjenner mesteparten fra før av.

Begge kreftene som drar i meg i hver retning er så sterke, at jeg blir sliten bare av å tenke. Jeg vet at jeg ikke er rasjonell, at jeg både har kjempelyst, og ikke lyst i det hele tatt. På sånne dager blir jeg gal av meg selv. Hvorfor kaster jeg bort tid på å krangle med meg selv?

 

17.Mai.2018

Tiden flyr altfor fort, plutselig var det 2018, før jeg hadde vent meg til at det var 2017. Og plutselig er det gått 3 uker siden 17.Mai! Det ble en feiring akkurat etter min smak, med gode venner, pølse, is og kake. Vi startet med champagnefrokost oppe hos en venninne, så dro vi en tur ned til byen. Der så vi på toget, tok en is, og kjente på livet i hovedstaden, gikk en tur ned mot Aker brygge, Rådhuset og Festningen. Etter byturen tok vi en stappfull t-bane tilbake til Voksenkollen, der vi spiste Pavlova til alle måtte løsne litt på bunaden. Like før solen gikk ned gikk vi bort til utsikten og tok en del bilder. Fra morgen til kveld tok vi egentlig bilder, og det er disse jeg hadde lyst til å dele.

 

Buksa Sprakk!

Jeg har bestemt meg for å sparke i gang denne bloggen med et ikke altfor seriøst innlegg, bare for å sette standarden rett og slett! Jeg har hatt så mange ideer til innlegg den siste tiden, men ikke klart å publisere noen ting. Guri malla, tror jeg lider av prestasjonsangst. For selv om ingen skulle ende opp med å lese dette innlegget, vil det fremdeles være publisert på internett, og som alle vet kan man ikke for sikkert ta tilbake noe som er publisert der. Men så til poenget… Buksa mi sprakk, eller den revna, noe skikkelig, og selvfølgelig måtte det skje på eksamensdagen. Overrasket er jeg egentlig ikke, og det hadde ikke du vært heller om du visste hvor mye mat jeg dyttet i meg de siste ukene før eksamen. Når jeg er skikkelig stresset, så går hjernen i hundre, i høygir. Det betyr at den sluker informasjon og spytter ut igjen en hel del av den samme informasjonen. Mye går altså rett inn og rett ut igjen. Dette gjør at jeg som oftest sover dårlig, eller ikke får sove i det hele tatt, som gjør at jeg blir enda mer stresset, og enda mer informasjon forsvinner rett ut igjen. Kroppen går på autopilot og jeg dytter i meg mat, nesten uten å tenke over det. Kroppen eser utover, som en deig som står til heving. Jeg merket faktisk at buksa var litt i trangeste laget da jeg skulle ta den på, men jeg forventet ikke at jeg i det jeg reiste meg for å gå fra eksamen skulle kjenne den lille kilingen av luft mot bar hud på rumpa. Og fordi det ikke akkurat var noe jeg hadde lyst til å dele med resten av klassen tok jeg stille av meg jakken, bandt den rundt livet og tok første buss hjemover. Sett i ettertid er jo det hele bare komisk. Hullet er ikke stort engang.

Takk og lov for at hverken jeg eller bloggen er sponset, for jeg sender herved ut en anbefaling om å IKKE kjøpe  Regina buksen fra dr.denim! Dårlig kvalitet og tåler tydeligvis ikke stresspising i eksamensperioden. Takk for meg.

A382B801-0B4C-47DC-9CA7-999CEEB57397

Og der var vi i gang!

Etter en del tekniske problemer har jeg endelig fått bloggen opp. Mine ferdigheter når det kommer til data, og websider er ikke noe å skryte av. Det jeg trøster meg med, er at det kun kan gå en vei herfra “The only Way is up”.